Tanker om tiggeforbud

(Om jeg hadde visst det jeg vet nå for flere uker siden, nemlig at Aftenposten aldri kom til å 

verken trykke eller poste innlegget mitt, slik som de lovte, hadde dette innlegget vært posta for lenge siden.)

Det er stor forskjell på å forby noe fordi en ikke liker det og å forby noe fordi det er nødvendig. Når det er snakk om tiggeforbud, kan det virke som tilhengerne er ute etter å forby det, fordi de ikke liker det. Det er helt greit å ikke like tigging, men å tro at samfunnet blir perfekt bare fordi en forbyr ting en ikke liker er en dårlig holdning.

Tigging er en uting og det er synd at noen må oppleve det, men tigging er først og fremst et symptom på det utbredte samfunnsproblemet fattigdom og da er det kanskje ikke selve tiggingen som er problemet.

Jeg vet at det finnes bakmenn og at noen er tvunget til å tigge, men jeg har svært liten tro på at vi får bukt med bakmennene fordi vi forbyr tigging. Tvert i mot tror jeg faktisk at ting kan skje mer i det skjulte og at det eneste som oppnås ved et slikt forbud er at de som i dag tigger, i framtiden må gå over til tyngre kriminalitet for å overleve. Ved å forby tigging er jeg redd for at det samme vil skje med tigging som prostitusjon, nemlig at det blir vanskeligere å komme seg ut av det, og at samfunnet rett og slett ignorerer problemet fordi det er forbudt. Og er det en ting som ikke løser fattigdomsproblemet er det å gjøre det enda vanskeligere å komme seg ut av det. Et forbud er sjeldent en god løsning på et problem.

Det å skulle forby noen å vise at de er fattige og be om hjelp er ikke minst inhumant, men det er også et steg i feil retning. Tigging er først og fremst et symptom på et samfunnsproblem, og nettopp derfor er det så viktig at vi ikke forbyr det, for forbudte ting har en tendens til å bli glemt.

-Vilde