(Om jeg hadde visst det jeg vet nå for flere uker siden, nemlig at Aftenposten aldri kom til å
verken trykke eller poste innlegget mitt, slik som de lovte, hadde dette innlegget vært posta for lenge siden.)
Det er stor forskjell på å
forby noe fordi en ikke liker det og å forby noe fordi det er nødvendig. Når
det er snakk om tiggeforbud, kan det virke som tilhengerne er ute etter å forby
det, fordi de ikke liker det. Det er helt greit å ikke like tigging, men å tro
at samfunnet blir perfekt bare fordi en forbyr ting en ikke liker er en dårlig
holdning.
Tigging er en uting og det
er synd at noen må oppleve det, men tigging er først og fremst et symptom på det
utbredte samfunnsproblemet fattigdom og da er det kanskje ikke selve tiggingen
som er problemet.
Jeg vet at det finnes
bakmenn og at noen er tvunget til å tigge, men jeg har svært liten tro på at vi
får bukt med bakmennene fordi vi forbyr tigging. Tvert i mot tror jeg faktisk
at ting kan skje mer i det skjulte og at det eneste som oppnås ved et slikt
forbud er at de som i dag tigger, i framtiden må gå over til tyngre
kriminalitet for å overleve. Ved å forby tigging er jeg redd for at det samme
vil skje med tigging som prostitusjon, nemlig at det blir vanskeligere å komme
seg ut av det, og at samfunnet rett og slett ignorerer problemet fordi det er
forbudt. Og er det en ting som ikke løser fattigdomsproblemet er det å gjøre
det enda vanskeligere å komme seg ut av det. Et forbud er sjeldent en god
løsning på et problem.
Det å skulle forby noen å
vise at de er fattige og be om hjelp er ikke minst inhumant, men det er også et steg i feil
retning. Tigging er først og fremst et symptom på et samfunnsproblem, og
nettopp derfor er det så viktig at vi ikke forbyr det, for forbudte ting har en
tendens til å bli glemt.
-Vilde